Ellen Lorenzen er barnebarn av ingeniøren, gründeren og markedsføreren Jacob «Jac.» Jacobsen. hun har skrevet og utgitt bok om morfarens skrivebordslampe Luxolampen L-1, som skapte grunnlaget for konsernet Luxo. Navnet Luxo betyr «jeg lyser» på latin, og lampen ble designet allerede i 1937. Den er eksportert til hele verden, i hele 25 millioner eksemplarer. 

I boken «Luxolampen: Fra arbeidshest til designikon» beskriver Ellen sin barndom og morfarens store engasjement for produktutvikling generelt og denne lampen spesielt. – Lampen bærer preg av å være et funksjonelt produkt, alle elementer som ikke hadde en direkte funksjon ble skrellet bort, og det som stod igjen var kun det høyst nødvendige. Man kan si at designet var «nedskrellet». Dette ble en tidlig designsignatur, men designet var ikke bevisst konstruert for å være estetisk vakkert. Morfar var ingeniør og han tenkte kun funksjon. Det skulle være funksjonell lampe, et mobilt lys som kunne beveges fritt og gi lys fra alle vinkler, sier Ellen Lorenzen. 

– Dette var i en tid hvor verden skulle bygges opp igjen etter første verdenskrig og nedgangstider. det var en tid med sterk industriell utvikling, og morfar så forbedringspotensiale for datidens produkter. det hele startet med at morfar jobbet med trikotasje (strikkemaskiner) og hadde noen agenturer innenfor dette. Han begynte blant annet å produsere nylonstrømper tidlig på 30-tallet, med fabrikker i Oslo og Ålesund. i den anledning kjøpte han maskiner til produksjonen, og i forsendelsen fra selskapet Terry & sons fulgte det med to kranlignende arbeidslamper, den såkalte Anglepoiselampen. Morfar ble helt fascinert, og interessen for og lidenskapen med å videreutvikle og produsere lamper var etablert. 

Jac Jacobsen startet øyeblikkelig med å demontere, videreutvikle og redesigne sine egne forbedrede versjoner av disse arbeidslampene, og han fortsatte med å utvikle og finslipe Luxolampen gjennom hele sitt liv. 

– Det jeg husker mest av med morfar, var alt snakk om og demonstrering av den fjærbalanserte armen, som gjorde at lampen stod stabilt i alle posisjoner. Det er kjernen i det hele, og armen var en konstant som var med hele veien. Han ville få den til å hvile korrekt, balansere riktig, og det var en evig finjustering som egentlig aldri ble helt perfekt. Det var jakten på denne perfeksjonen, som var den store drivkraften og lidenskapen. Lampen ble i løpet av årene utviklet med ulike skjermer, og på 90 tallet en bokholder som erstattet skjermen og lyspæra. Dette ble hans siste oppfinnelse og lidenskap. Han ville gjerne revolusjonere verden en gang til, og han holdt på med det til sine siste dager. Bokholderen ble aldri noen stor suksess, den digitale revolusjonen kom bare litt etter dette, og dermed forandret behovene seg dramatisk, sier Ellen Lorenzen. 

– Jeg husker at da vi var i familieselskap kom morfar alltid med en ny lampe for å demonstrere en ny idé med en annen fjær, knott eller skrue. Helt til sine siste dager drev han og justerte og finslipte hver minste detalj, en nerd rett og slett. Han hadde et verksted hjemme i kjelleren, og vi barnebarna satt der på rekke og rad og prøvde å bistå morfar så godt vi kunne med meninger vi ikke hadde peiling på. Vi var veldig glade i han, en sjarmerende og tullete morfar, men som også tok veldig mye plass, sier Ellen Lorenzen med en latter. 

Tekst: Ellen Lorenzen/Halvor Gudim, foto fra Ellen Lorenzen